av Ola Onsrud | 6. november, 2010  

Norske riddere

Ridder Påls gravstøtte fra ca 1300. Den viser en norsk ridder i heldekkende brynjekledning med tønnehjelm normalt kun brukt i kamp til hest. Den kan i dag ses i krypten i Nidarosdomen. Foto: Ola Onsrud 2010

Ridder Påls gravstøtte fra ca 1300. Den viser en norsk ridder i heldekkende brynjekledning med tønnehjelm normalt kun brukt i kamp til hest. Den kan i dag ses i krypten i Nidarosdomen. Foto: Ola Onsrud 2010

Har Norge riddere? Ja selvsagt. Norge har riddere i fleng. Sammen med mange andre er både Wenke Foss og Ole Gunnar Solskjær riddere av sankt Olav. Helt siden Oskar den 2. innstiftet ordene i 1887, er den tildelt nordmenn som på ulike måter har utmerket seg.

Dette er da ikke ordentlig riddere, vi du kanskje innvende, mens tankene farer til middelalderens harniskkledde menn på fyrige hester klare til dyst? Kanskje ikke? Men opprinnelsen av de mange europeiske ridderordener stammer imidlertid fra nettopp fra disse rustningskledde menn, som var sin tids stridsvogner.

Det hele begynte i 1095 da pave Urban den 2. manet europeerne til kamp mot sarasenerne og nærmest opphevet det femte bud. Plutselig var det greit å slå i hjel din neste, bare han var en vantro. Etter det første korstogs overraskende erobring av Jerusalem i 1099, kom behovet for å beskytte det nye hellige kongeriket korsfarerne hadde etablert med Jerusalem som hovedstad. Slik oppstod tempelridderne og hospitalerne, to væpnede munkeordener som forsvarte kriken, den rette tro og det hellige land. Etter hvert fikk disse to selskap av flere krigerbrorskap som også var direkte underlagt Paven, og sammen ble den katolske kirkes egen hærmakt i kampen mot andreledes troende. 

Disse geistlige ridderordener satte snart standarden for ridderidealet. Antakelig var det ønsket om å skaffe seg en like dedikert og lojal krets av riddere at Edvard den 3. av England grunnla Hosebåndordenen i 1348. Så vellykket var dette, at denne type verdslige ridderordener ble kopiert av Europas øvrige konger og keisere. I nyere tid har disse ordene gått fra å være politisk og militær eliteorganisasjoner og rekrutteringsgrunnlag for kongens maktapparat til å bli rene æresbevisninger. Ikke rart Norge måtte ha sin sankt Olav når landet mot slutten av 1800-tallet startet på veien mot sin selvstendighet som kom i 1905.

Riddere var imidlertid ikke noe nytt i Norge i 1887.  Siden 1100-tallet var de fremste menn i kongens hird skutilsveiner og lendmenn. Både Magnus Lagabøters hirdlov og kongespeilet fra midten av 1200-tallet gir en detaljert beskrivelse av hirden som organiserte den norske adel. I 1270 bestemte kong Magnus Lagabøter at skutilsveiner skulle kalles riddere og lendmenn for baroner. Samtidig fikk de ordinære hirdmenn tittelen væpner som er den europeiske adelsrangen under ridder. Sagaene som omhandler tiden før 1270 forteller om kongenes lendmenn og skutilsveiner som krigere, generaler og konglige embetsmenn. Kilder fra tiden etter 1270 bekrefter at Norge da hadde sine riddere og baroner med de samme oppgaver.

Gravstøtte fra andre halvdel av 1200-tallet funnet i Nidarosdomen. Den uidentifiserte ridderen har brynje og tønnehjelm. Skjoldmerket (våpenskjoldet hans) viser en pokal og en palmegren som peker mot at han har vært på pilegrimsreise eller korstog. Minjatyrskoldene på skuldrene (kun et ses her) er for ekstra beskyttelse, samtidig som det viser ridderens identitet. Foto: Ola Onsrud 2010

Gravstøtte fra andre halvdel av 1200-tallet funnet i Nidarosdomen. Den uidentifiserte ridderen har brynje og tønnehjelm. Skjoldmerket (våpenskjoldet hans) viser en pokal og en palmegren som peker mot at han har vært på pilegrimsreise eller korstog. Minjatyrskoldene på skuldrene (kun et ses her) er for ekstra beskyttelse, samtidig som det viser ridderens identitet. Foto: Ola Onsrud 2010

Selv om norske stormenn var riddere av rang, trengte det nødvendig vis ikke å bety at de kjempet som sine utlandske kollegaer til hest i full brynjekledning og fra andre halvdel av 1300-tallet i full harnisk. Magnus Lagabøters hirdlov fra 1260-tallet som er bevart i sin helhet og beskriver hirdklassene krav til stridsutrustning, antyder imidlertid at de gjorde det. Skutilsveinens lovpålagte utrustning og våpen, er identisk med det vi vet utenlandske riddere brukte i samme tidsperiode. At brynjehoser (benklær i brynje) inngår i rustningskravet, vitner om at det var forventet at skutilsveinen skulle kunne kjempe effektivt fra hesteryggen. Med knelang brynje under tilsvarende langt panser er brynjehoser nærmest overflødig i bakkekamp. Pansring av ben var stort sett til nytte for rytter. Skulle du ikke kjempe til hest, ville du droppet den ekstra tyngden brynjehosene medfører og kanskje aller mest den betydelige kostnaden de representerte. Sagaen forteller også om flere slag og trefninger hvor rytteri, det vil si hærmenn til hest, spiller en rolle. Kongespeilet presisere også viktigheten for alle hirdmenn å trene våpenferdigheter både til hest og til fots. Den inneholder nærmest et treningsprogram for kamp til hest, helt på linje med hvordan en ser rytterkrigere på kontinentet kjempet fra hesteryggen. Bevarte gravsteiner fra 1300-tallet viser den døde ridderen i full brynjekledning og lukket hjelm som ble brukt i kamp fra hest som på bildene til høyre.

Mye peker på at Norge hadde sine riddere som kjempet til hest i full harnisk, som i øvrige europeiske land. Etter at Jan Guillou skrev sin bok om tempelridderen Arn, virker det allment akseptert at Sverige hadde slike riddere fra 1100-tallet. Samtidig er det fortsatt mange som tviler på at Norge hadde det, enda kongeriket Norge var langt sterkere og mer utviklet. Merkelig!

All informasjon jeg har samlet om hirden og et norsk riddervesen, kommer i boken ”Den norske ridder. – Kongens håndgangne menn” som vil bli utgitt på Licentia Forlag i desember 2010.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Ola Onsrud | 29. oktober, 2010  

Norske middelalderborger!

Rekonstruksjon av Mjøskastellet som ble reist av kong Håkon Håkonsson, på Steinsholmen utenfor dagens Moelv, på første halvdel av 1200-tallet for å demontere kongemakt langs en av innlandets viktigste ferdselsårer Mjøsa. Senere ble Mjøskastellet brukt som fengsel før det endte opp som steinbrudd for lokale bønder. Illustrasjon: Ola Onsrud

Rekonstruksjon av Mjøskastellet som ble reist av kong Håkon Håkonsson, på Steinsholmen utenfor dagens Moelv, på første halvdel av 1200-tallet for å demontere kongemakt langs en av innlandets viktigste ferdselsårer Mjøsa. Senere ble Mjøskastellet brukt som fengsel før det endte opp som steinbrudd for lokale bønder. Illustrasjon: Ola Onsrud

Som aktiv formidler av middelalderhistorie, hører jeg stadig kommentarer om at det ikke var middelalder i Norge slik som i resten av Europa. Et av argumentene er at det ikke finnes middelalderborger her, men det er langt fra sannheten. På 1400-tallet lå det middelalderborger spredt utover landet vårt. Flertallet er forsvunnet, men sporene etter dem er fortsatt synlig. Noen få står tilbake delvis modernisert og ombygd på samme måte som en ser utenlands.

Den mest kjente av middelalderborgene er lett å få øye på, der den ruver over Oslos indre havn. Akershus Slott, den indre delen av det store borganlegget, er kong Håkon den 5. Magnusson sin festning. Da den stod ferdig i 1299 var den en av Europas sterkeste. Dette var imidlertid ikke den første festningen i Oslo-området. På Sørenga der gamle middelalder Oslo lå, kan en fortsatt se restene etter kongsgården og bispegården bygd på 1200-tallet begge med ringmur og forsvarstårn. I løpet av dette århundre bygde alle de norske biskopene seg gårder i stein. Mest kjent er erkebispegården i Trondheim som delvis er bevart. På Domkirkeodden på Hamar finnes tydelige ruiner etter hamarbispens borganlegg slik det så ut mot slutten av 1300-tallet. Biskopen i Bergen hadde et tilsvarende anlegg i tilknyting til sin domkirke. Det samme hadde antagelig også biskopen i Stavanger.

Med bakgrunn i konfliktene mellom birkebeinerne og kirken fram til begynnelsen av 1200-tallet bygde kongemakten flere mindre borger som motvekt til biskopene, spesielt på Østlandet hvor først bagleren og senere ribbungene stod sterkt. Ruinene etter noen av disse kan fortsatt ses.

Byen ved Norges sydgrense Kongshelle eller Elv som den ofte omtales i sagaen, ved Götaelvens nordre løp, hadde forsvarsanlegg siden 1100-tallet. Mot midten av 1200-

Rekonstruksjon av Valdisholm. Den lå på en holme i Glomma mellom Skiptvet og Eidsberg i Østfold og ble bygd på første halvdel av 1200-tallet. Oppmålinger på holmen viser ringmur, tårn og flere steinhus. Borgen ble antagelig bygd for å vokte denne viktige vannveien og var hovedkvarter for sysselmannen i Borgsysla. Etter 1346 er ikke borgen nevnt. I 1349 kom svartedauden til landet. Mye kull på stedet antyder at den ble forlatt og brent. Illustrasjon: Ola Onsrud

Rekonstruksjon av Valdisholm. Den lå på en holme i Glomma mellom Skiptvet og Eidsberg i Østfold og ble bygd på første halvdel av 1200-tallet. Oppmålinger på holmen viser ringmur, tårn og flere steinhus. Borgen ble antagelig bygd for å vokte denne viktige vannveien og var hovedkvarter for sysselmannen i Borgsysla. Etter 1346 er ikke borgen nevnt. I 1349 kom svartedauden til landet. Mye kull på stedet antyder at den ble forlatt og brent. Illustrasjon: Ola Onsrud

tallet lot Håkon Håkonsson bygge et større borganlegg på Ragnhildsholmen i Götaelven utenfor byen og ca femti år senere bygde hans barnebarn Håkon den 5. Bohus festning litt lengre oppe i elven.

Verken Bohus eller Akershus var Norges største festningsanlegg. Det var slottsfjellet i Tønsberg. Selve berget som det ble kalt i middelalderen, var en naturlig festning og ansett som uinntakelig. Kun selveste kong Sverre maktet det under borgerkrigene. Den naturlige festningen ble etter hvert forsterket, først med trepalisader og små kasteller, der det var mulig å ta seg opp. Senere fikk festningen en indre og en ytre forsvarsmur med tårn og nådde det omfanget en ser ruinene av i dag, på 1300-tallet. Selv etter at Akershus stod ferdig forble berget i Tønsberg den viktigste kongelige residensen på Østlandet.

I middelalderen var Bergen Norges og Nordens største og viktigste by. Helt siden kong Olav Kyrre midt på 1000-tallet, har de norske kongene hatt sin kongsgård på Holmen. Håkon Håkonssons gjorde byen til hovedstad tidlig på 1200-tallet. Hans mektige gildehall og deler av det originale borganlegget slik det så ut på 1300-tallet, kan fortsatt ses, men mye er dessverre blitt borte. Danske kommandanter rev i sin tid ned praktfulle middelalderbygg for å gi plass til kanonbatterier. Den store Kristkirken hvor kongs Sverre og hans etterfølgere lå begavet, ble jevnet med jorden og uerstattelige historiske skatter gikk tapt. Her på Holmen ved siden av kongsgården lå også bergensbispens festning og på høyden bakenfor, nok et kongelig borganlegg.

Bohus Festning voktet Norges sydgrense fra 1300-tallet. Denne skulle som Akershus bli forsterket og modernisert flere ganger gjennom de nordiske krigene. Da Norge til slutt ble tvunget til å avgi hele Bohuslen til Sverige i 1568 forsvant også borgens betydning og forfallet startet. Festningsruinene kan imidlertid fortsatt ses godt fra E6 like etter at du har passert dagens Küngälv på vei mot Göteborg. Den viser hvordan festingen så ut etter at den fikk kanontårn.

Bohus Festning voktet Norges sydgrense fra 1300-tallet. Denne skulle som Akershus bli forsterket og modernisert flere ganger gjennom de nordiske krigene. Da Norge til slutt ble tvunget til å avgi hele Bohuslen til Sverige i 1568 forsvant også borgens betydning og forfallet startet. Festningsruinene kan imidlertid fortsatt ses godt fra E6 like etter at du har passert dagens Küngälv på vei mot Göteborg. Den viser hvordan festingen så ut etter at den fikk kanontårn. Foto: Kristine Onsrud

Flytter vi oss tilbake til Trondheim hadde kongen et befestet steinanlegg i byen fra 1200-tallet ved Nidelven. Selve byen lå beskyttet av en bred jordvoll med trepalisade på toppen ut mot Ilevollen og et kraftig vakttårn ved Elgeseterbrua. I tillegg reiste kong Sverre festningen Sverresborg oppe på Byåsen. Etter å ha blitt revet av Baglerne ble denne senere gjenreist av Håkon Håkonsson slik dagens ruin viser at den så ut.

Kildene forteller at den norske jarlen Alv Erlingsson hadde borgen Isegran ved utløpet av Glomma på slutten av 1200-tallet. På samme tid bygde Alvs venn baronen Audun Hugleisson et anlegg i stein i Jølster hvor han kom fra. Ved søsterkirkene på Hadeland, ligger et steinhus fra høymiddelalderen. Selv om mange vil være uenige, kunne dette godt vært en del av en befeste prestegård.

Størsteparten av de omtalte borganlegg, er dessverre borte. Det er flere årsaker til dette. Kong Sverres organisering av landet i sysler styrt av konglige tjenestemenn og Håkon Håkonssons fredslutning med kirken reduserte innlandske konflikter til et minimum og gjorde mange av borgene overflødig. Etter 1300 fantes det heller ingen adelsmenn som kunne utfordre kongen gjennom blant annet å bygge borger. Etableringen av Kalmarunionen i 1397 flyttet potensielle konfliktområder til Nord Tyskland og Sørøst Sverige, langt fra Norge. Da svartedauden i tillegg rev bort mellom 35% og 50% av befolkingen i 1349, ble skattegrunnlaget for lite til å opprettholde borganlegg som ikke lengre var nødvendig. Borgene ble forlatt og brent eller brukt som steinbrudd.

Da Kristian den 3. tvangsinnfører reformasjonen i Norge, forskanser erkebiskopen i Nidaros og lederen for det Norske riksrådet, Olav Engelbrektsson, seg i den nybygde borgen på Steinvikholmen i Trondheimsfjorden. Her skjuler han nasjonalhelligdommen hellige Olavs skrin, mens han gjør et siste desperat forsøk på å forsvare katolske tro og Norges suverenitet i kongefellesskapet med Danmark. Da borgen overgir seg i 1537 smeltes helgenkongens skrin og Norges fremste nasjonalklenodium, om til sølvmynt og liket til helgenkongen forsvinner fra historien. Foto: Ola Onsrud

Da Kristian den 3. tvangsinnfører reformasjonen i Norge, forskanser erkebiskopen i Nidaros og lederen for det Norske riksrådet, Olav Engelbrektsson, seg i den nybygde borgen på Steinvikholmen i Trondheimsfjorden. Her skjuler han nasjonalhelligdommen hellige Olavs skrin, mens han gjør et siste desperat forsøk på å forsvare katolske tro og Norges suverenitet i kongefellesskapet med Danmark. Da borgen overgir seg i 1537 smeltes helgenkongens skrin og Norges fremste nasjonalklenodium, om til sølvmynt og liket til helgenkongen forsvinner fra historien. Foto: Ola Onsrud

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Ola Onsrud | 26. oktober, 2010  

Jomfruen av Orléans – frankrikes redning

Eneste samtidige illustrasjon av Jeanne d'Arc i registeret til parlamentet i Paris dtaert 10 mai 1429.

Eneste samtidige illustrasjon av Jeanne d'Arc i registeret til parlamentet i Paris dtaert 10 mai 1429.

I 1428 kan det virke som om engelskmennene har vunnet den lange kampen om frankrike som vi i dag kaller hundreårskrigen. Alt land nord for Loire og langs atlanterhavskysten var enten under engelsk eller burgundisk herredømme. Henry den 6. Englands 7 år gamle kongen hadde også vært fransk konge siden 1422. Bare heroisk fransk forsvar av byen Orléans ved Loire, hindret engelskmennene å rykke videre sørover og legge resten av landet under seg.

Utsiktene måtte ha sett håpløse ut for Charles, eneste gjenlevende sønn av den gamle franske kongen, der han satt sammen med sine støttespillere i Chinon i midtfrankrike. I denne situasjonen dukket en ukjent fattig bondejente på 16 år opp. Til slutt fikk hun prinsen i tale. Ingen vet hva de snakket om, men etter deres første møte lot Charles henne følge styrkene som skulle unnsette Orléans. Straks de nådde Orléans snudde krigslykken seg i franskmennenes favør. I løpet av fjorten dager i mai 1429 frigjøres byen. En måned senere var alle motangrep slått tilbake og engelskmennene på full retrett nordover.

 Den 17. juli samme år kan prins Charles krones til fransk konge i Reims med. Dette ble på mange måter et vendepunkt i hundreårskrigen. Fra nå av var det franskmennene som hadde offensiven. Fortsatt diskuterer historikere hvor stor betydning den 16 år gamle bondejenta som vi i dag kjenner som Jeanne d’Arc, hadde i dette hendelsesforløpet. Noen mener kildene klart viser at det var hun som ledet franskmennene til seier. De taktiske militære endringene som bidro sterkt til franske militære seir mot slutten av hundreårskrigen, anses av mange som hennes verk. Andre sier hun bare var med som en slags maskot eller Guds representant og var ofte mer i veien enn til nytte i kampene om Orléans og etterpå.

Uansett før Jeanne d’Arc entret den historiske senen, var frankrike i ferd med å gå under. Straks hun sto fram endret krigslykken seg. Slik sett er det hevet over en hver tvil at hun hadde betydning i hvert fall moralsk. Hun brakte fram kampvilje og tro på seier blant de slagne franskmenn.

Under Charles den 7. Jeanne d’Arcs konge, skulle franskmennene langsomt drive ut engelskmennene og ta tilbake sitt eget land. For Jeanne d’Arc skulle skjebnen bli langt hardere. 24 mai 1430 tas hun til fange av burgunderne som solgte henne til engelskmennene. I deres øyne måtte en kvinne som kunne ydmyke deres beste riddere slik hun hadde gjort, være en heks. Det var ingen annen mulig forklaring på det Jeanne d’Arc hadde gjort mot dem. Som heks ble hun dømt til døden og brent i Rouen 30. mai 1431, bare 19 år gammel.

I ettertid er Jeanne d’Arc ble et viktig fransk nasjonalsymbol som er blitt tatt fram når den franske nasjonen har vært truet. I 1920 ble hun gjort til helgen og anses av mange som frankrikes nasjonalhelgen. For meg er det imidlertid bildet av den 16 år gamle jentungen som gir de arrogante franske riddere nytt mot og tro på seier, som imponerer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bueskytter som på bilde, utgjorde ca 5.000 av Henrik den 5.s hær på i underkant av 6.000 mann. Resten var ”men at arms” det vil si riddere og andre av lavere rang med tilsvarende harnisk og utrustning. De 120 punds buene kunne kastet store tunge piler med sylformede spisser opp mot 300 meter. Bueskytter gjenskapt ab Per onsrud. Foto: Ola Onsrud.

Bueskytter som på bilde, utgjorde ca 5.000 av Henrik den 5.s hær på i underkant av 6.000 mann. Resten var ”men at arms” det vil si riddere og andre av lavere rang med tilsvarende harnisk og utrustning. De 120 punds buene kunne kastet store tunge piler med sylformede spisser opp mot 300 meter. Bueskytter gjenskapt av Per Onsrud. Foto: Ola Onsrud.

Da knappe seks tusen sulten og dysenteriherjede engelskmenn på morgenen den 25. oktober i 1415, kom seg på bena etter en våt og nærmest søvnløs natt, kunne de konstantere at den voldsomme franke hæren på nærmere 30.000 mann fortsatt var der. I uker hadde de unngått franskmennene på sin marsj fra Harfleur ved Seinens utløp, men nå blokkerte hæren deres vei videre til Calais og en trygg retur til England. Etter sin egen brutale erobring av havnebyen Harfleur, visste engelskmennene så alt for godt, at franskmennene søkt nådeløs hevn.

Det var ikke dette de hadde drømt om da de seilte med sin konge Henrik den 5. til Frankrike for å gjenerobre Normandie. Det var herfra Wilhelm Erobreren hadde tatt England i 1066 og siden hadde de engelsk konger også vært hertuger av Normandie til kong Johan (best kjent fra historiene om Robin Hood) hadde mistet hertugdømmet på begynnelsen av 1200-tallet. Siden slutten av 1100-tallet hadde Englands konger i tillegg vært hertuger av Aquitaine, landet langs frankrikes atlanterhavskyst. Deres krav på Normandie og ønske om å få styre Aquitaine uavhengig av den franske kongen, var grunnlaget for den konflikten som vi senere har kalt hundreårskrigen og årsaken til at seks tusen utmattede engelskmenn nå så døden i øynene.

Engelskmennene hadde imidlertid noe franskmennene manglet. Det var ikke først om fremst langbueskyttere, selv om de skulle få stor betydning for utfalle av slaget som skulle komme. Derimot var det en sterk og dyktig ledelse. I motsetning til franskmennenes stod alle engelskmenn skulder ved skulder under sin konge.

Den 25.oktober 1405 skulle da også bli en av de dagene i historien hvor vanlige menn skulle utføre mirakler. Da kveldsmørket kom sigende kunne de samme redde og fortapte engelskmenn, stirre utover et gjørmet slagfelt fylt av døde og døende franskmenn. Foran dem lå eliten av franske ridder spiddet av engelske piler og hugget ned av engelske riddere og bueskytter etter at de var tomme for piler. Resten av den franke høyadel var kong Henriks fanger. Eneste unntaket var den franske kongen, Charles 6., som på grunn av sine mentale lidelser ikke deltok i slaget, kronprinsen som adelen hadde etterlatt sammen med faren og hertugen av Burgund som stod i opposisjon til resten av den franske høyadel.

Menn at arms fra begynnelsen av 1400-tallet, i kamp, slik det kunne sett ut ved Agincourt 25. oktober 1415. Kampene foregikk som på bildet, stort sett til fots. Tett regn natten før hadde i motsetning til her, gjort den nypløyde åkeren der slaget ble utkjempet, til et mareritt for mennene i tung harnisk. Gjenskapt av Frilansen. Foto: Magnus Onsrud.

Menn at arms fra begynnelsen av 1400-tallet, i kamp, slik det kunne sett ut ved Agincourt 25. oktober 1415. Kampene foregikk som på bildet, stort sett til fots. Tett regn natten før hadde i motsetning til her, gjort den nypløyde åkeren der slaget ble utkjempet, til et mareritt for mennene i tung harnisk. Gjenskapt av Frilansen. Foto: Magnus Onsrud.

Både samtiden og dagens historikere tilskriver engelskmennenes overraskende og totale seier ved Agincourt, like mye til dårlig fransk ledelse og overmot som til engelsk dyktighet. Konsekvensen for slaget ble imidlertid fatal for Frankrike. Med så å si hele den politiske ledelsen drept eller i engelsk fangenskap, fikk Henrik den 5. lett spillerom i landet. Fra 1417 erobret han Normandie for deretter å framtvingen en avtale om at han skulle gifte franskekongens datter og arve frankrike etter svigerfarens død. Kong Henrik fikk aldri oppleve dette, men hans sønn ble kronet til både fransk og engelsk konge. Ordningen ble imidlertid like lite populær i England som i Frankrike.

Fram 1429 klarte likevel engelskmennene å opprettholde kontrollen over store deler av Frankrike. Da dukket imidlertid en fattig 16 år gammel bondejente opp hos Charles den 6.s eneste gjenlevende sønn og lovet ham den franske kronen. Hvordan hun innfridde det løftet er en annen og like fasinerende historie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Ola Onsrud | 22. oktober, 2010  

Tempelridderen Arn – fakta og fiksjon

Rekonstruksjon av tempelriddere fra tidlig 1200-tallet. Begge har hvite munkekappe rmed kors over brynjekledningen. Den bakerste har i tillegg kappe.

Rekonstruksjon av tempelriddere fra tidlig 1200-tallet. Begge har hvite munkekappe rmed kors over brynjekledningen. Den bakerste har i tillegg kappe.

Nå som TV-serie, har vi enda en gang fått oppleve Jan Guillous fengslende historie om tempelridderen Arn. Enda Arn er en fiktiv person, avslutter likevel TV-serien med å fortelle at Sverige endelig ble samlet under Arns barnebarn Birger Jarl, som er en virkelig historisk person. Birger Jarl som var svensk regent fra 1248 til sin død i 1266, tilhørte Bjälboætten og var muligens barnebarn av Birger Brossa som Guillou har gjort til Arns onkel. De historiske kildene er her noe uklare og mangelfulle. Alternativ kan han ha vært barnebarn av Birger Borssas bror som i Guillous bok er Arns far.

I Guillous historie er Arn av Folkungeætt. Begrepet Folkunge ble tidligst brukt om Bjälboætten først på 1200-tallet, altså like før Arn dør. Navnet Folkunge har denne ætten fått etter Folke Birgersson, sønn av Birger Brossa, som antakelig falt ved Gestilren i 1210 akkurat som Arn. Antagelig var det han som ledet Folkungene og Eirkene i de to viktige slagene mot Sverkene og Danskene, ved henholdsvis Lena Kongsgård i 1208 og Gestilren. Slik sett gir Guillon Arn æren for Folke Birgerssons seire.

Spesielt i filmen og TV-serien om Arn fremstilles nordmennene som enfoldige og primitive i forhold til sine svenske allierte. På begynnelsen av 1200-tallet var imidlertid situasjonen stikk motsatt.

Da bestod Sverige stort sett av området rundt de store sjøene Vänern og Vättern og ut mot østkysten. Resten av dagens Sverige tilhørte Danmark, orge eller var utemmet villmark. Norge derimot strakte seg fra Bohuslen i sør til Hålogaland i nord og Bergen i vest med en langt sterkere sentral kongemakt. De norske birkebeinerkongene satt derfor på betydelig større ressurser enn svenskene. Riktig nok var folkungene en viktig alliert for birkebeinerne men helt klart lillebror i denne alliansen. Fram til Birger Jarls regjeringstid på midten av 1200-tallet, kunne derfor de norske kongene ta seg til rette som de ville i Sverige. Vinteren 1225 brente Håkon Håkonsson Värmland, for å straffe värmlendingenes støtte til ribbungene, en opprørs-flokk som herjet på Østlandet. Kong Håkons hær som bestod anslagsvis av drøyt 3.500 mann hvorav godt over 1.000 fullt rustede ryttere, møtte ingen form for organisert svensk motstand. Den norske kongemaktens økende styrke på denne tiden, gjenspeiles tydelig i forvitrende dansk støtte til birkebeinernes motstandere. Danskekongene synes dermed å ha oppgitt sitt krav på landet rundt Oslofjorden. Samtidig fortsatt de danske kongene å se på Sveriges konger som sine undersåtter, slik filmene om Arn viser.

Tempelridderordenen som Arn gikk inn i var en ren munkeorden. Alle måtte avlegge samme løfte om lydighet, kyskhet og fattigdom som i andre kirkelige ordner, og du var der på livstid. Å bli dømt til tjeneste hos tempelridderen i 20 år slik Arn ble, var umulig. Tvert imot krevde det store gaver til ordenen for å bli opptatt som ridder. Dersom du mot formodning levde til du ble gammel og ikke kunne kjempe lengre, var det vanlig å bli overført til en ordinær munkeorden med samme strenge regelverk som tempelriddernes. Verdslige riddere kunne reise til det hellige land og kjempe sammen med tempelridderen, men fikk da, ikke bære deres hvite drakt med det røde korset. Slike riddere kunne heller aldri bli borgherrer og kommandanter.

Tempelriddernes røde kors er også feil gjengitt i film og TV-serie. Alle tempelriddere bar, både på rygg og bryst, et likesidet helt fylt, rødt kors antageligvis en del mindre en det Arn er utstyrt med. Tempelridderens skjold var malt som fanen deres. Den er delt horisontalt med hvit øverst og svart nederst. Noen gjengivelser viser et svart kors på det hvite feltet. Utover dette er drakter og utstyr brukt i filmene relativt riktige, men tidvis femti år forut for sin tid. Tempelridderen fikk først pavelig tillatelse til å bære armløse kjortler i stedet for munkekutter over brynjekledningen på midten av 1200-tallet. Dessverre klarer ikke filmen og TV-serien å gjengi den skitten men interessante politiske situasjonen i Det Hellige Land som førte fram til slaget ved Hattin og tapet av Jerusalem i 1187 og som Guillous skildrer på en fremdragende måte i sin andre bok. I stedet blir dette redusert til et trekantdrama mellom Arn, Saladin og tempelriddernes stormester.

Jan Guillous fortelling om Arn er fascinerende, men er primært en fiksjon og den historiske virkelighet som ligger bak, er tilpasset denne, noe forfatteren selv aldri har lagt skjul på. Derfor er det noe betenkelig, at filmskaperne knytter Arn så direkte inn i svensk historie ved TV-seriens avslutning. At folk reiser til Varnhem eller Forshem kirke for å besøke Arns grav, antyder at her holder fiksjon på å bli til virkelighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Ola Onsrud | 20. oktober, 2010  

21 oktober 1805, dagen England ble havets herre

HMS Victory, lord Nelsons flaggskip ved Trafalgar 21.okt 1805

HMS Victory, lord Nelsons flaggskip ved Trafalgar 21.okt 1805. Foto: Kristine Onsrud

Fram til avkoloniseringen etter andre verdenskrig gikk aldri solen ned over det Britiske imperiet. Det lille forblåste øyriket i Atlanteren utenfor Europas kyst, behersket faktisk store deler av jordkloden og kontrollerte all handel på verdenshavene. På mange måter en merkelig situasjon, hvordan noen titalls millioner Briter kunne nærmest herske over en hel verden i mer en et hundre år.

Muligens har klima og arv fra Vikingene gitt øya en robust befolking. Med unntak av USAs frigjøringskrig og et tilbakeslag i Afghanistan har britene ikke tapt en krig siden Hundreårskrigen på sluttet på 1400-tallet. På tross av mange forsøk har heller ingen klart å erobre øyriket siden normanneren Vilhelm Erobreren i 1066.

London er prydet av monumenter over det britiske folkets stolte historie. Det mest dominerende minnesmerket er Trafalgar Square, en kjempeplass i det sentrale London med en voldsom søyle som strekker seg mot himmelen. Langt der oppe står statuen av en enarmet og enøyd liten mann, mannen som fremfor noen la grunnlaget for at britene kunne erobre et imperium, nesten en hel verden. På toppen av søyla står viseadmiral Lord Horatio Nelson.

Trafalgar er heller ikke opprinnelig en plass i London, men et lite forblåst nes langs Spanias sørkyst ikke langt fra Gibraltar. Det var her den lille admiralen som egentlig var satt på land med uførepensjon etter å ha mistet både arm og øye for England, knust de siste flåtestyrker som kunne hindre britene herredømme på verdenshavene.

I århundrer hadde England kjempet for en posisjon på verdenshavene og i europeernes lange og grådige kamp om kolonier og handelsrettigheter. På slutten av 1700-tallet mens Napoleon behersker det europeiske kontinentet har britene igjen tre rivaler om herredømmet på havet: Frankrike, Spania og den dansknorske flåten. I tre store slag nærmest knuser engelskmennene sine rivaler med Nelson som den drivende kraft.

Det hele begynner i 1798 da Nelson nærmest tilintetgjør den franske middelhavsflåten utenfor Egypt og isolerer samtidig franskmennenes fremste general Napoleon. I 1801 gjør Nelson et delvis mislykket forsøk på å ødelegge den dansknorske flåte som ligger i København. Britene kommer imidlertid igjen i 1807 denne gangen uten Nelson som da alt hadde hvilt to år i graven. Gjennom å terrorbombe København, tiltvinger de seg flåten. Dette fører den dansknorske kongen Fredrik den 6 som så langt har holdt seg nøytral i Napoleonskrigene over på franskmennenes side. Napoleons nederlag i 1814, fører til kravet om at Norge skal avgis til Sverige som har kjempet på Britenes og Russernes side. I Norge utarbeider Eidsvollsmennene grunnloven i et forsøk på å stoppe dette.

Her på HMS Victory's dekk falt lord Nelson 21. oktober 1805

Her på HMS Victory's dekk falt lord Nelson 21. oktober 1805. Foto: Kristine Onsrud

Før vi kommer hit, i 1805, samler Napoleon som nå er blitt fransk keiser, alle sine flåteressurser for å forberede en invasjon av England. Foretaket blir oppgitt, men den franskspanske flåten representerer likevel en betydelig trussel for britene. De gir sin kjære sjøhelt viseadmiral Nelson i oppdrag å finne og nedkjempe franskmennene og spanjolene. Etter å ha jaget hverandre i måneder, møtes de to flåtene utenfor Trafalgar den 21 oktober 1805. Med 27 skip angriper Nelson fryktløs de 33 til dels større og bedre bestykkede spanske og franske skipene. Når dagen er over har engelskmennene ødelagt og erobret 22 av fiendens skip, men mannen som gjorde det hele mulig er borte. Nelsons lik ligger lagret i en tønne rom om bord i flaggskipet hans, Victory. Den totale seieren skyltes Nelsons utradisjonelle taktikk og lederskap. I stede for å seile langsetter fiendens skip og beskyte dem, seilt han to kolonner vinkelrett på fienden. På denne måten kunne han dele opp slagfeltet og angripe et og et av fiendens skip med flere av sine egne. Takket være trening og disiplin, men fremfor alt mot, klarte i tillegg de britiske sjømennene å lade og skyte nesten tre ganger raskere enn fienden.

Slaget ved Trafalgar 21 oktober 1805, var med unntak av flåteranet i København, det siste store sjøslaget fram til første verdenskrig i 1914. I hele denne perioden behersket britene verdenshavene og kunne fritt bygge sitt imperium. Alt takket vær den lille men geniale admiralen. Ikke bare ga han en arm og et øye for England, men sitt liv. Hans flaggskip var det første som brøt gjennom den franskspanske linjen og han stod selv åpent på dekket i full admiraluniform som et forbilde for sine menn. Slik fulgte han selv opp sin siste ordre til sine menn: ”England forventer at hver mann gjør sin plikt.” I dag 21 oktober er hans og britenes dag framfor noen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

av Ola Onsrud | 20. oktober, 2010  

Hei, verden!

Velkommen til min blogg her på VG Blogg. Ta vare på adressen til denne siden og besøk meg snart :-)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

« Nyere innlegg

Kategorier

Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00